And when she cam' to Marie's kirk,
She sat on Marie's stane;
The cleiding that fair Annet had on,
It skinkled in their e'en.
And when she cam' into the kirk,
She skimmer'd like the sun;
The belt that was about her waist,
Was a' wi' pearls bedone.
She sat her by the nut-brown bride,
And her e'en they were sae clear,
Lord Thomas he clean forgot the bride,
When fair Annet drew near.
He had a rose into his hand,
He gave it kisses three,
And reaching by the nut-brown bride,
Laid it on Annet's knee.
Up then spak' the nut-brown bride,
She spak' wi' meikle spite;
"Where gat ye that rose-water, Annet,
That does mak' ye sae white?"
"O I did get the rose-water,
Where ye'll get never nane,
For I did get that rose-water,
Before that I was born.
"Where I did get that rose-water,
Ye'll never get the like;
For ye've been washed in Dunnie's well,
And dried on Dunnie's dyke.
"Tak' up and wear your rose, Thomas,
And wear't wi' meikle care;
For the woman sall never bear a son
That will mak' my heart sae sair."
When night was come, and day was gane,
And a' men boune to bed,
Lord Thomas and the nut-brown bride
In their chamber were laid.
They were na weel lyen down,
And scarcely fa'en asleep,
When up and stands she, fair Annet,
Just at Lord Thomas' feet.