Lor:
I slig en nat
skjøn Jessica, den lille heks, bagtalte
sin elsker og han—tilgav hende alt.
"A translation of this passage," says Collin,[I.24] "can hardly be more than an approximation, but its inadequacy will only emphasize the beauty of the original." Nevertheless we have here more than a feeble approximation. It is not equal to Shakespeare, but it is good Norwegian poetry and as faithful as translation can or need be. It is difficult to refrain from giving Portia's plea for mercy, but I shall give instead Collin's striking rendering of Shylock's arraignment of Antonio:[I.25]
Signor Antonio, mangen en gang og tit
har paa Rialto torv I skjældt mig ud
for mine pengelaan og mine renter....
Jeg bar det med taalmodigt skuldertræk,
for taalmod er jo blit vor stammes merke.
I kalder mig en vantro, blodgrisk hund
og spytter paa min jødiske gaberdin—
hvorfor? for brug af hvad der er mit eget!
Nu synes det, I trænger til min hjælp.
Nei virkelig? I kommer nu til mig
og siger: Shylock, laan os penge,—I,
som slængte eders slim hen paa mit skjæg
og satte foden paa mig, som I spændte,
en kjøter fra Jer dør, I be'r om penge!
Hvad skal jeg svare vel? Skal jeg 'ke svare:
Har en hund penge? Er det muligt, at
en kjøter har tre tusinde dukater?
Eller skal jeg bukke dybt og i trælletone
med sænket røst og underdanig hvisken
formæle:
"Min herre, I spytted paa mig sidste onsdag,
en anden dag I spændte mig, en tredje
I kaldte mig en hund; for al den artighed
jeg laaner Jer saa og saa mange penge?"
It is to be regretted that Collin did not give us Shylock's still more impassioned outburst to Salarino in Act III. He would have done it well.