First, that it is decidedly good. The tragedy of Macbeth is stark, grim, stern, and the vigorous, resonant Norwegian fits admirably. There is little opportunity, as in Aasen's selections from Romeo and Juliet for those unfortunate contrasts between the homespun of the modern dialect and the exquisite silk and gossamer of the vocabulary of romance of a "cultured language." Madhus has been successful in rendering into Landsmaal scenes as different as the witch-scene, the porter-scene (which Lassen omitted for fear it would contaminate the minds of school children), the exquisite lines of the King and Banquo on their arrival at Macbeth's castle, and Macbeth's last, tragic soliloquy when he learns of the death of his queen.
Duncan and Banquo arrive at the castle of Macbeth and Duncan speaks those lovely lines: "This castle has a pleasant seat," etc. Madhus translates:
Duncan:
Ho hev eit fagert lægje, denne borgi,
og lufti lyar seg og gjer seg smeiki
aat vaare glade sansar.
Banquo:
Sumar-gjesten,
den tempel-kjære svala, vitnar med,
at himlens ande blakrar smeikin her,
med di at ho so gjerne her vil byggje.
Det finst kje sule eller takskjeggs livd
og ikkje voll hell vigskar, der ei ho
hev hengt si lette seng og barne-vogge.
Der ho mest bur og bræer, hev eg merkt meg,
er lufti herleg.
This is as light and luminous as possible. Contrast it with the slow, solemn tempo of the opening of Act I, Sc. 7—Macbeth's "If it were done when 'tis done," etc.
Um det var gjort, naar d'er gjort, var det væl,
um det vart snart gjort; kunde løynmordsverke,
stengje og binde alle vonde fylgdir
og, med aa faa hurt honom, naa sitt maal,
so denne eine støyten som maa til,
vart enden, alt, det siste som det fyrste
i tidi her—den havsens øyr og bode
me sit paa no—,—med live som kjem etter
det fekk daa vaage voni. Men i slikt
vert domen sagd alt her. Blodtankane,
me el, kjem vaksne att og piner oss,
som gav deim liv og fostra deim; og drykken,
som me hev blanda eiter i aat andre,
vert eingong uta miskunn bodin fram
av rettferds hand aat vaare eigne munnar.
The deep tones of a language born in mountains and along fjords finely re-echo the dark broodings in Macbeth's soul.