[The Death of Ole Bull.]
ANDREAS MUNCH.[32]
Gamle Gran med Sne paa Lokker
Fast i haarde Fjeldbund staar,
Vinterstormen ei den rokker,
Rank den grönnes som i Vaar.
Saa til Norges Pryd og Ære
Ole Bull for Verden stod,
Kunde Sölverkronen bære
Blussende i Ungdomsmod.
Aldrig syntes han at ældes,
Frisk hans Toneström end löd,
Og den kom med vore Fjeldes
Rene Luft til Sydens Glöd.
Over Verdenshavet drog han
Til et Hjem i fjerne Vest,
Aldrig helt det dog betog ham,
Han var der kun hædret Gjæst.
Altid droges han tilbage
Til sin elskte Födestavn,
Altid maatte han dog tage
Fæste i den gamle Havn.
Det var som ny Kraft han hented
Fra sin haarde Barndomsjord.—
Og iaar man did ham vented,
Som’ren kaldte ham til Nord.
Lysö ved de blanke Sunde,
Nær den gamle Klostermark,
Havde smykket sine Lunde,
Hvor han bygged sig en Ark.
Flaget vaied alt fra Taarne,
Prydet var den lyse Hal,
Blomsterdufte bleve baarne
Ud mod ham, der komme skal.